Home

Israels historie i et nøtteskall

Hvordan begynte det?
Israel har en lang historie. Kan hende Israel er det folk på jorden som har eksistert lengst i verdenshistorien som et eget folk. Gud utvalgte dette folket og bestemte at det skulle være det folk som skulle gjøre hans ord kjent blant nasjonene. Han skapte Israel fordi han ville bringe verden en frelser - gjennom dem. Israel var uten eget land i 2000 år men har kommet tilbake til sitt eget land og skal aldri mer rykkes opp derfra. Her er noe av den mer moderne historien som knytter alle verdens nasjoner til deres skjebne og endelikt.

Israels historie slik vi finner den i Bibelen
"Israels historie er historien om et folk som Gud utvalgte for at dette folket skulle bære frem en forløser for hele verden. Det var Israels store misjon i verden. For at dette skulle bli en virkelighet måtte Gud ha en mann som skulle være stamfaren til folket. De måtte ha et land hvor de kunne bo og utvikle seg. De måtte ha en Gud, en tro, og en lov. De måtte ha et politisk system som bandt folket sammen, og en masse andre ting...."

Fortsettelsen av dette dokumentet inneholder de historiske fakta om Israel fra deres virkelige begynnelse. Dokumentet er for stort til å kunne presenteres i sin helhet her. (Til høyre ser du hvordan det lille landet Israel har seiret over større og mektigere fiender gjennom historien)

Israels historie i moderne tid
Hvis du ser på et kart over Midt-Østen, vil du se at det finns 22 arabisk/muslimske nasjoner som fullstendig truer med å oppsluke Israel. Det er ikke slik at Israel har ”tatt over Midt-Østen”. De arabiske nasjoner har 640 ganger mer land enn Israel og tallmessig er de femti ganger flere mennesker enn Israel.

Det Ottomanske riket
Det Ottomanske riket varte fra 1517 til 1917 - altså hele 400 år og kontrollerte er enormt arabisk rike. Noe av restene fra det Ottomanske riket har vi fremdeles i Libanon, Syria og Palestina. I første verdenskrig (1914-1918) støttet Tyrkia Tyskland. Da Tyskland ble beseiret gikk også Tyrkia med i nederlaget. I 1916 ble kontrollen av den sydlige delen av det Ottomanske riket overgitt som mandatområde til Frankrike og Storbritannia i en pakt som hette Sykes-Picot avtalen. Denne avtalen delte den arabiske regionen in soner. Libanon og Syria kom inn under det franske mandatet men ”Palestina” som i dag er Jordan, Israel og Vestbredden kom under britisk mandat.

Britene og Balfour- deklarasjonen
Fordi intet annet folk hadde etablert et nasjonalt hjemland i ”Palestina siden jødene hadde bodd der for 2000 år siden, så britene på opprettelsen av et nasjonalt hjemland for jødene i hele Palestina som en god mulighet. Dette ble uttrykt i den såkalte  Balfour-deklarasjonen i 1917 underskrevet av Arthur James Balfour på vegne av den britiske regjeringen. Jødene hadde allerede begynt å vende tilbake i betydelig antall siden 1880-årene i et forsøk på å rydde unna malariasumpene og forberede en ny fødsel for et nytt Israel. Denne fornyelse av landet trakk til seg en stor mengde arabere fra naboområdene, mennesker som fant jobbmuligheter og bedre levekår og bedre helseforhold. Det ble ikke gjort noe forsøk på å fjerne områder fra de få arabere som bodde der allerede eller arabere som immigrerte til området sammen med jødene.

Palestina blir delt i to
I 1923 delte britene den palestinske delen av det Ottomanske riket i to administrasjonsområder. Jødene fikk tillatelse til å kun å bo på vestsiden av elven Jordan. I virkeligheten hadde britene gitt 75 % av det opprinnelige jødiske nasjonale hjemlandet til en arabisk-palestinsk nasjon som de kalte Transjordan (som betyr på andre siden av Jordan). Dette territoriet ble gitt til Emir Abdullah fra nå Saudi Arabia. Denne delen skulle i 1946 bli kalt Jordan. Jødene ble igjen med 25 % av det totale område som ble deres første nasjonale hjemland etter 2000 år i landflyktighet.

Var det jødene som begynte den første krigen?
Formann i Den høyeste arabiske komité  (Arab Higher Committee) sa at den arabiske verden ville ”kjempe for hver centimeter av deres land”. To dager senere, kalte de hellige menn i Al-Azhar Universitet i Kairo på den muslimske verden for å proklamere en hellig krig (jihad) mot jødene.

Jamal Hussein, talsmann for den høyeste arabiske komiteen hadde før avstemningen om Palestinas deling sagt til FN at araberne ville vete jorden ”i vårt elskede land med den siste dråpen av vårt blod..”

Husseins forutsigelse begynte å oppfylles nesten umiddelbart etter at FN vedtok delingsplanen den 29. november 1957. Araberne satte i gang en proteststreik og gjennomførte opprør som krevde livet til 62 jøder og 32 arabere. Volden fortsatte og øke framover mot avslutningen av året.

Det første store angrepet begynte 9. januar 1948 da om lag 1000 arabere angrep jødiske bosettinger i den nordre delen av Palestina. I februar sa britene at det var så mange arabere som hadde infiltrer landet at de mangler nok styrker til å trenge dem tilbake. I virkeligheten overga britene baser og våpen til arabiske ikke-regulære styrker og den arabiske legion.

I første del av krigen som varte fra 29. november 1947 til 1. april 1948, hadde palestinske arabere overtaket og det med hjelp av frivillige fra nabolandene. Jødene måtte tåle alvorlige tap og adgang via hovedveiene ble brutt.
Den 26. april 1948 sa Abdullah, kongen av Transjordan: ”Alle våre forsøk på å finne en fredelig løsning på problemet med Palestina har mislykkes. Den eneste løsningen for oss er krig. Jeg vil ha æren av å frelse Palestina.”

Den arabiske legion angriper
Den 4. mai 1948 angrep den Arabiske Legion Kfar Etzion. Forsvarerne drev dem tilbake men Legionen kom tilbake en uke senere. Etter to dager ble de dårlig ustyrte bosetterne overmannet. Mange av de som hadde forsvart seg så tappert ble massakrert etter at de hadde overgitt seg. Dette var før invasjonen av regulære arabiske hærer som fulgte etter Israels selvstendighetserklæring.
FN klandret araberne for volden. FN-kommisjonen for Palestina, som for øvrig aldri fikk tillatelse av verken briter eller arabere å reise til Palestina for å implementere resolusjonen, rapporterte til Sikkerhetsrådet den 16. februar at ”mektige arabiske interesser, både i og utenfor Palestina, nekter å følge resolusjonen fattet av FNs hovedforsamling og er i gang med å med full viten og vilje å endre med makt den ordning som vi har satt.” ”Representanter for det jødiske råd (Jewish Agency) fortalte oss i går at de var ikke angriperne og at det var araberne som begynte kampene. Vi nektet ikke for dette. Vi sa til hele verden at vi ville sloss.

Jødene tar initiativet
Den britiske kommandanten i Jordans arabiske legion, John Bagot la til: ”Tidlig i januar begynte de første avdelinger av den arabiske frigjøringshæren å infiltrere Palestina fra Syria. Noen kom gjennom Jordan og endog gjennom Aman. De skulle i virkeligheten rette det første slag mot ruinene av det arabiske Palestina.

På tross av underlegenhet i antall, organisering og våpen, begynte jødene å ta initiativet i ukene fra 1. april til dagen for selvstendighetserklæringen den 14. mai. Den nye hæren Haganah inntok flere viktige byer slike som Tiberias og Haifa, og åpnet en midlertidig vei til Jerusalem.

Delingsplanen ble aldri utsatt eller trukket tilbake. Slik ble Israel en stat i Palestina og ble født den 14. mai samtidig som britene forlot landet. Fem arabiske hærer (Egypt, Syria, Transjordan, Libanon og Irak) invaderte straks landet. De hadde allerede erklært sitt mål. Azzam Pasha, generalsekretær i Den Arabiske Liga erklærte: ”Dette vil bli en utryddelseskrig og enorm massakre som vil bli husket som massakren utført av mongolene og korstogene.”

Tidlig arabisk aggresjon
Oppmuntret av den voksende arabiske nasjonalismen som nå spredte seg gjennom hele Midt-Østen, satte araberne i gang med stadig og pågående angrep mot den jødiske befolkningen i området i den hensikt å drive dem ut. Mest kjent fra denne tiden er massakren i Hebron i 1929 og senere andre angrep fra 1936 til 1939. Britene prøve til å begynne med å holde en slags kontroll i sitt mandatområde i Midt-Østen, med vendte ofte det døve øre til eller lukket sine øyne for overgrepene. Det ble etter hvert klart for jødene at de måtte forsvare seg mot araberne og kvitte seg med det britiske overherreveldet.

Jødene organiserer seg
Jødene som nå bodde i Palestina ble nå tvunget til å danne et organisert forsvar mot de stadige angrep fra arabiske naboer. Det ble begynnelsen til Hagana som er opphavet til Israels forsvar som på engelsk heter IDF (Israeli Defence Forces). Det fantes også en hemmelig organisasjon som drev med etterretning, kalt Irgun og ble ledet av Menachem Begin som senere ble statsminister i Israel. Ved siden av å kjempe mot araberne bosatt i landet var Irgun et viktig instrument for å drive ut engelskmennene som var klart pro-arabisk. Til slutt, i 1947 hadde britene fått nok og de overgav Palestina til De Forente Nasjoner (FN).

Britene gir over Palestina til FN
I 1947 ble det fattet et vedtak i FN med 2/3 flertall, Resolution 181, at man skulle dele det 25 % av Palestina som tidigere var gitt til jødene, i en jødisk-palestinsk stat og en annen arabisk-palestinsk stat etter folketettheten til begge gruppene. Jødene aksepterte vedtaket. Palestina-araberne forkastet vedtaket. De ville ha hele Palestina, både øst og vest for Jordan. Dette var opptakten til et felles angrep fra syv arabiske nasjoner. Men nå våknet jødene. De mange overlevende fra Europa og fra andre deler av verden, menn og kvinner som ikke hadde noen andre steder å gå, var klare til kamp for å overleve. Det ble den nye staten Israels første selvstendighetskamp.

Israel erklærer seg som stat
Den 14. mai 1948 erklærte de palestinske jødene seg som staten Israel. Dagen derpå sto syv arabiske armeer klar ved Israels grenser, Egypt, Syria, Lebanon, Saudi Arabia, Irak og Yemen. Flesteparten av palestina-araberne som bodde innenfor de israelske grensene ble rådet til å forlate landet slik at de arabiske armeene kunne få fritt spillerom til å utrydde jødene. De ble lovet at de skulle få alt det jødene etterlot seg når først de seirende arabiske armeene var ferdig med krigen. Sannheten er at 70 % av de araber-palestinere som forlot landet i 1948, kanskje så mange som 300 - 400 000 aldri så en israelsk soldat. De tenkte at når krigen er over og de arabiske hærene har gjort sin jobb, skal vi vende tilbake og innta våre hjem igjen og i tillegg all jødisk eiendom som er blitt tilbake uten sine rettmessige eiere. De tok feil, noe historien viser oss i dag. Det var denne krigen som i virkeligheten ble opptakten til det enorme flyktningproblemet som palestinerne sliter med den dag i dag. Sannheten bak dette er at disse som ble flyktninger, rømte av egen fri vilje fra israelsk land.

Herrens ord

Og Herren sa til Abram: Dra

bort fra ditt  land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en  velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. 1 M 12:1-3