60 års
tilbakeblikk av Roald Ringstad, del 1 |
En kan vel trygt si at det tidlig har vært Israel-venner blant pinsevennene. Det har alltid vært noen som har hatt
trang til å virke for jøder og har bedt for dem. Rom. 10:1. De kjente jo sin bibel. I pinsemenigheten Berøa, Oslos historie fortelles det at flere av vennene
etter 1. verdenskrig 1914-18 støttet en misjonær Bjørnes, som virket blant jødene. Denne misjonen opphørte etter noen års virke. Direkte kall Under en vekkelse
som Berøa opplevde i 1940, fikk forstander Johan Løkke-Sørensen et direkte kall fra Gud: - Johan, du skal gjøre noe for mitt folk Israel! Til dette svarte han: -
Herre, du vet jeg har full arbeidsdag i min stilling på kontoret og i min forstanderoppgave. Men kallet kom flere ganger: - Du skal få mange velsignelser, men
også mye lidelse. Løkke-Sørensen har fortalt at han på den tiden lengtet sterkt etter å bli velsignet. Han svarte: - Ja, jeg er villig, selv om det skal medføre
mye lidelse. Dette var etter den forferdelige verdenskrigen 1940-45, hvor mer enn 6 mill. jøder ble drept. Behovet for å gjøre noe for dette forfulgte folket var
stort.
Gunnerius Tollefsen
En jøde, Meyer-Wainer kom også inn i menigheten på den tiden og interessen ble vakt. Det første møtet ble holdt hos vennene Isak og Marit Fredheim i Rothkes gt.
6, hvor 12 venner var til stede. I dette samværet fikk de en særskilt bekreftelse på at Gud ville velsigne menigheten. Menigheten tok kontakt med misjonssekretær
Gunnerius Tollefsen og redaktør Erling Gustavsen. Disse hadde vært på en Israel-konferanse i Malmø. Et arbeid blant jøder var på dette tidspunkt forholdsvis
ukjent blant pinsevenner i Skandinavia. De blei enige om, så snart det var mulig, å avholde en nordisk konferanse i Norge. Dette for å få tilrettelagt de
prinsipper en kunne arbeide etter. Konferansen ble holdt i Berøa i tiden 19.-22. september 1946 og var meget NPAI–Norske Pinsevenners arbeid i Israel 60 års
tilbakeblikk, av Roald Ringstad, del 1 vellykket. Det var representanter både fra Danmark, Sverige og Finland, samt mange fra vårt eget land. Konferansen fastslo
at arbeidet skulle følge menighetslinjen. Dette har NPAI holdt seg til i alle år. Nå tok arbeidet seg veldig opp og mange kom til møtene. En fornyelsens ånd med
velsignelse hvilte over forsamlingene og vekkelse brøt fram.
Henstilling fra Sverige
Det kom en henstilling fra Sverige om Berøa ville avholde et kurs for kandidater som ønsket å arbeide i Israel. Det var litt av en utfordring for menigheten, men
i tro tok de den. Kurset ble holdt fra august til desember 1947 og det deltok 18 utenlandske og 10 norske elever. 10 lærere med lektor Knutsen som leder tok seg
av undervisningen. Kurset kostet kr 20.000 (i 1947-kr)og alle ble lønnet av menigheten. Etter dette kurset ble flere menigheter interessert i arbeidet, bl.a.
Evangeliesalen og Saron i Oslo m/fl. Israel var et lukket land i 1947, men kursets deltagere forberedte seg på å reise dit. Menighetene ytet reisehjelp til
virkefeltet, da det ble mulig å reise. Flere av kursets deltagere besøkte leirene i Norge hvor det var jøder, og hjalp dem med forskjellige ting. Mange menigheter
på Øst- og Sørlandet ble besøkt. Etter hvert fikk en mulighet til å reise til Israel og menighetene hjalp dem med betydelige beløp til reisepenger. Den første som
reiste av de norske var Torborg Larsen fra Filadelfia Oslo. Hun hadde fått hjelp av misjonssekretær Gunnerius Tollefsen til å arbeide som sykepleier ved det
skotske hospital i Tiberias. Hun fikk reisehjelp fra venner i Filadelfia og Berøa. Ingrid Surland-Hansen Senere reiste også Ingrid Surland- Hansen (senere gift
med Moshe Ben Schmuel) Også hun som sykepleier ved samme hospital. Hun ble utsendt fra Berøa. Solveig og Anker Kaarby sammen med sine fire gutter bosatte seg også
i den første tiden i Tiberias. De er også utsendt av menigheten Berøa, som støttet dem i alle år. De fikk ca. 50 års virke i Israel. I 1962 fikk de anledning til
å leie et hus i Jerusalem hvor de fikk innrettet et møtelokale i underetasjen ved hjelp av midler fra Amerika og Norge. De fikk myndighetens tillatelse til å
bruke navnet Jerusalem Pentecostal Community som navnet på møtestedet.

Landet Israel er kjent og kjært for oss alle. Dette lille landet i Midt-østen som har fått så mange navn, så som
Kanaans land, Palestina, Det Hellige Land, Jesu hjemland og
Løfteslandet. Landet kom i fokus for oss igjen for 60 år siden da pinsevennene for alvor fikk landet og folket lagt på sine hjerter. Arbeidet, som i dag er kjent
som Norske Pinsevenners Arbeid i Israel, NPAI, begynte.
Høvding
Ved markeringen av 60 års jubileet kommer vi ikke forbi Johan Løkke- Sørensen. Han var å regne som en høvding blant oss. Bare 14 ½ år gammel ble han med sine
foreldre på et møte på Skotfoss, der gamle Bakke fra Moss talte. I dette møtet ble han frelst. Johan Løkke-Sørensen var en høyreist, rakrygget og meget stilig
mann. Slik var han også i sitt Gudsliv. Han var en ekte Israelitt som det ikke var svik i, en bønnens mann som fikk be med mange til frelse og helbredelse. Han
var godt kjent både i og utenfor pinsebevegelsens rekker, men det var Berøa i Oslo som skulle få gleden av hans uegennyttige innsats i mange år.
Plymouth
Menigheten Berøa var en Plymouthmenighet, og det var vanlig at forstanderne hadde et yrke de levde av. Slik var det med Berøas første forstander, Abraham
Grimstvedt og likeså hans bror Kristian Grimstvedt, bibelordbokens forfatter. De levde etter det apostoliske mønster. Paulus som hadde studert loven hos den
berømte rabbiner Gamaliel, tok ikke lønn fra menighetene. Det hørte med til utdannelsen å lære et håndverk. Paulus var utlært teltmaker. I sitt lange virke fra
1920 – 54 var Løkke-Sørensen eldste og forstander i 29 år, uten lønn. Selv en jubileumsgave ble tilbakebetalt til kassen. I slutten av krigsårene fikk han et
direkte kall til å gjøre noe for jødene. Han sto først imot kallet, da han syntes han hadde så mye å gjøre som kontorsjef i A/S Union, Oslo og
forstandergjerningen. Det ble sjelden 8-t dag. Kallet kom igjen: Hvis du vil gjøre noe for mitt folk, skal jeg storlig velsigne deg, men det vil koste deg mye
lidelse. Han lengtet etter å bli velsignet, så han valgte å gå Guds vei.
Offentlige møter
Johan Løkke-Sørensens kapasitet var betydelig. Berøa hadde fire offentlige møter i uken og tre misjonsmøter i måneden, foruten eldste- og tjenermøtene. Han
startet misjonen 5. september 1946 i et møte hvor 12 stk var til stede, og var leder for denne i 20 år. Han var også med i det første arbeidsutvalg for
Pinsevennenes Israelsmisjon sammen med misjonssekretær Gunnerius Tollefsen og redaktør Erling Gustavsen.
Besøkte Israel
I høy alder fikk han anledning til å besøke Israel med undertegnede som reiseleder. Det ble en opplevelse han satte stor pris på. - Det er nesten for godt til å
være sant. Og når en er glad i et folk, og gjennom mange år har fulgt med i det meste som rører seg i landet, er det en storartet opplevelse å få se det hele på
nært hold. Det ble for meg to uforglemmelige uker, sa Johan Løkke-Sørensen.

Dette året vil vi markere at Norske Pinsevenners Arbeide i Israel runder 60 år, en milepæl som vi ønsker å markere
på flere måter. Pinsens Ild som brøt frem og innover vårt folk og land i begynnelsen av den 1900 århundre, var med på og bane vei for en ny glød i det som har med
Israel og endetiden å gjøre. Det var noen som fikk være til hjelp for jødene før og under krigen, men det var vel etter krigen at det blev virkelig fart i dette
arbeidet.
Gå i oppfyllelse
Med det påtrykket som det var i Europa om at Israel skulle få sitt eget land, og med de brennende forkynnerne som nå så at Guds ord for alvor begynte og gå i
oppfyllelse, blev det fra pinsevennenes side utarbeidet en plan om hvordan vi best kunne hjelpe det jødiske folk i den tiden. Om ikke dette arbeidet var av de
største innenfor vårt arbeide, var det noen som trofast og tålmodig holdt denne «varmen» ved like.
Nevne navn
Det er alltid vanskelig og nevne navn på de som har arbeidet i Israel, men jeg vil likevel nevne noen som har stått sentralt og som har betydd mye for at vi er
der vi er i dag: Familien Kårby, Ingrid Surland Hansen som blev gift med Moshe Ben Shmuel, Inger og Gudbrand Sandvold, Åse og Finn Austdal, og nå familien
Sortland, Anita Hauge og Elizabeth og Robert Muren og mange volontører. Disse siste har brukt av sin fritid til å tjene Herren ved å arbeide for NPAI i Israel Her
hjemme var det flere som støttet opp om NPAI slik at det kunne lykkes. De menigheter som sto helt sentralt i den første tiden var Saron, Berøa og Evangeliesalen,
alle Oslo, med sine ledere. Den person som har stått lengst med i dette arbeide er Roald Ringstad som i alle disse 60 år har arbeidet trofast for at arbeidet i
Israel skulle lykkes. Han har sittet i feltutvalget i mange år og har lagt ned et betydelig arbeide som vi kan høste frukter av i dag. Jeg vil også nevne en til
som kanskje noen av oss har glemt og det er Trygve Lie som har lagt ned mange arbeidsdager for Israel.
Hovedkasserer
Feltutvalget har i mange år hatt sin egen kasserer som planmessig passer på at de midler som kommer inn går til de prosjekter som de er øremerket til. Reidun
Warud har i mange år hatt ansvaret for denne kassen. For at de gode nyheter om NPAI kan nå ut til alle som vil støtte vårt arbeide, har vi utgitt vårt eget blad
Sjibbolet som Tore Lie er redaktør av. At det er viktig for vårt videre arbeid å komme med ferske opplysninger igjennom bladet, forstår vi mer og mer ettersom
tiden går. For at vi kan få flere medarbeidere som kan reise ned til Israel som volontører, gjør Kåre Warud en stor innsats. Det er viktig for oss at det er mange
som på den måten utfyller vårt arbeid så det kan lykkes.
Beit Betania
Gleden var stor da NPAI kunne skaffet seg et eget hus i Israel som våre representanter kan bo i. «Beit Betania» har et eget styre med Jon Brammer som formann. I
jubileumsåret arbeider vi på flere områder: Eitanim, sosialarbeide i Mevasseret Zion, fond for fattige og igjennom Murens arbeide. La det bli en bønn i oss alle
at vi må være med å stå opp for Israel og det jødiske folk i den siste vanskelige tiden. Vi vil være med å fullføre det arbeidet som ble begynt av de som gikk
foran for 60 år siden.
Hilsen
Bjarne Thorstein Grotbæk
FU-sekretær |