| |
Desember 2011
Det er nærmere 2000 år siden Israel opplevde den store jødiske
krigen mot romerne fra 64 til 70 e.Kr. Likevel kommer man stadig
tilbake til denne forferdelige hendelsen og den har gitt stoff til
utallige artikler, bøker og filmer. Det var i denne krigen at det
andre templet, populært kalt Herodes’ tempel, ble ødelagt og det
jødiske folket fratatt sin status som lyderike under Rom. For øvrig
er disse 70 årene fra Jesu fødsel til templets og Jerusalems
ødeleggelse en svært begivenhetsrik tid med hendelser som fikk
enorme konsekvenser for jøder i hele verden. Ringvirkningene av
denne katastrofen har påvirket jøder i tiden etterpå og selv i dag
har det store jødiske opprøret påvirkning på både Israel og resten
av verden.
Kildene
I vår behandling av dette kompliserte tema vil vi støtte oss til
Guds ord, men også til utenombibelske kilder. Spesielt tar vi for
oss den jødiske historieskriveren Josefus Flavius. Han var
opprinnelig prest av Levi stamme og bar navnet Yosef ben Matijahu.
En regner med at Josefus ble født 37 eller 38 e.Kr. og var en
etterkommer av Hasmoneerne, den jødiske kongefamilien. Han tilhørte
fariseerne som vi kjenner så godt fra NT. Vårt tema er imidlertid
ikke Josefus Flavius, men den store jødiske krigen. Vi vil også
hente informasjon fra Talmud og Mishna. Talmud er den store
samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde og er
svært viktig for jødedommen. Det samme er også Mishna som er en
systematisering av den muntlige overleveringen av jødenes Torah
(Loven).
Daniels profeti om de 70 årsukene
Profeten Daniel mottok mange mektige syner om endetidens
begivenheter. Han taler om Messias’ komme og Israels endelikt.
Spesielt er det interessant å lese Dan. 9:24-27
Vi tar bare med vers 26 som er spesielt relevant i vår artikkel:
- Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha.
Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som
kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det
krig, ødeleggelse er fast besluttet. Dan. 9:27
I begynnelsen av verset finner vi forkastelsen av Jesus fra Nasaret
som Messias. Han dør og riket for Israel og skyves frem i tid.
Videre ser vi romeren Titus som ødela Jerusalem og templet i år 70
e.Kr. Han er den fyrsten som kom med stor hærmakt for å slå ned det
jødiske opprøret. Denne profetien er unik og peker klart på tiden
mellom Menneskesønnens første komme og Jerusalems ødeleggelse. For i
dette ene verset finner vi både Jesus og Titus beskrevet.
Jesus Messias forutser krigen
La oss begynne med Jesus ord om denne krigen. Han visste hva som
ventet Israel-folket og hans hjerte vendte seg til dem og han gråt.
- Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste
også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred!
Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg,
da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe
deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og
dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi
du ikke kjente din besøkelsestid.
(Luk 19:41-44)
- Men han svarte og sa til dem: Ser dere ikke alt dette? Sannelig
sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke
skal brytes ned. (Matt 24:2)
Det Jesus forutsa skjedde bokstavelig. Titus, den romerske
hærføreren, befalte sine soldater å bygge opp en voll rundt
Jerusalem for å hindre at noen av jødene unnslapp fra byen. Denne
delen av strategien er i detaljer beskrevet av Josefus Flavius.
Jesus taler om templet
Da Jesus sto for Det Høye Råd og de til slutt utfordret ham til å si
hvem han var, bekjente Jesus at han var Guds sønn. Da sønderrev
ypperstepresten sin kjortel og anklaget ham for gudsbespottelse. I
den forbindelse kommer Jesus med en uttalelse. Han sier:
- Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra
nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som
kommer i Herrens navn! (Matt 23:38-39)
Israel trodde fult og fast på at Herrens herlighet bodde i templet.
Nå sto Herren foran, kledd i en tjeners menneskelige skikkelse. Han
ble forkastet av Det Høye Råd og de ledende jøder i Israel. Dette
ville komme til å få alvorlige konsekvenser for ”deres hus”. Dette
uttrykket betegner templet. Det Jesus sier er at Herrens herlighet
kom til å forlate templet, og det vil føre til at det blir liggende
øde.
Menigheten i Jerusalem
Det har vært sagt at da den jødiske krigen brøt ut for fullt, var
det ingen Messias-troende i byen. De flyktet ut fra Jerusalem og til
tryggere steder. Dette skyldtes Jesu advarende ord om ødeleggelsen
som skulle komme. Han ville redde sine unna krigen.
- Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere
vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte
til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på
landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager,
da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. (Luk 21:20-22)
Flere tegn blant jødene
Men historien forteller at i de førti årene som gikk fra Jesu
korsfestelse til Jerusalems ødeleggelse, skjedde det tegn i templet
og Jerusalem som klart viste at en ødeleggelse nærmet seg. Vi skal
gjøre et forsøk på å oversette en engelsk tekst fra Talmud Yoma 39b
som sier:
Våre skriftlærde lærte at i løpet av de siste 40 år før templets
ødeleggelse … dørene til Hekal (det aller Helligste) åpnet seg av
seg selv, inntil Johanan Zakkai sa til dem: Hekal, Hekal, hvorfor
uroer du oss. Jeg vet at du vil bli ødelagt, for Zakaria ben Ido har
allerede profetert om deg: Lukk opp dine porter, Libanon, så ilden
kan fortære dine sedrer! (Sak 11:1)
Libanon er her synonymt for templet. Det er utrolig at templets
dører som var så kjempestore og lagt av solid messing, kunne bevege
seg av seg selv.
Josefus Flavius skriver om enda flere tegn:
- En stjerne som lignet et sverd, hang over byen. Det ble også
sett en komet som var synlig i ett helt år. Like før opprøret, da
folket var samlet i de usyrede brøds høytid, skinte et sterkt lys
omkring alteret og opplyste hele helligdommen i en halv time. Folk
trodde dette var et godt tegn, men de hellige skriftlærde fortalte
at det talte om det motsatte. I den samme festivalen fødte en ku et
lam midt på tempelplassen mens hun ble ledet bort for å slaktes.
Videre, den østre porten som leder inn til templets indre forgård,
og som var helt gjennom av messing, og knapt kunne stenges ved hjelp
av 20 mann, og som hvilte på et fundament forsterket med jern og
hadde bolter festet svært dypt ned i den faste grunnen som var av
solid stein, ble sett åpne seg av seg selv omkring klokken 12 om
natten. De som nå holdt vakt i templet kom springene til leder for
tempelvakten og fortalte ham om dette. Han kom da dit og med stort
møye fikk de stengt porten igjen…
- Videre, under høytiden de kaller Pinsen, når prestene gikk inn
i den indre forgården slik deres tjeneste krevde, følte de et
jordskjelv og hørte et stort leven som av en masse mennesker som sa:
La oss flytte herfra. Men hva som er enda mer forferdelig er at en
mann ved navn Jesus, sønn av Ananus, en vanlig borger og en bonde,
som fire år før krigen begynte, og mens byen fremdeles hadde fred og
velstand, kom til byen under Sukkot, i den høytiden hvor det er
skikk å bygge hytter til Gud i templet. Denne begynte plutselig å
rope høyt: ”En røst fra øst, en røst fra vest, en røst fra de fire
vinder, en røst mot Jerusalem og det hellige hus, en røst mot
brudgom og brud og en røst mot hele folket”. Dette var ropet hans og
slik holdt han på dag og natt i alle byens gater.
Wars, bok 5, kap. 3
Ut fra dette kan vi forstå at Herren ønsket å varsle folket sitt om
den kommende ødeleggelsen. Jødene var av den oppfatning at de var
uovervinnelige så lenge templet sto. Josefus skriver at det som drev
jødene til denne krigen var et tvetydig orakel som forutsa at noen
fra deres eget land ville bli verdenshersker. De tolket dette og
mente at det måtte være en fra deres eget folk. Oraklet utpekte i
virkeligheten Vespasian som ble utropt til keiser mens han oppholdt
seg på jødisk grunn.
Hvordan kunne templet bli ødelagt?
Den store ulykke for det jødiske folket var ødeleggelsen av templet.
Templet holdt hele nasjonen sammen og var den drivende kraft i
folket. Det var slik at Gud Herren bodde i templet og all
gudsdyrkelse den gang var konsentrert om dette hellige hus. Templets
ødeleggelse var den største tragedie som har rammet det jødiske
folket og var begynnelsen til diasporaen.
Vi vet at i Jerusalem har det stått to templer på Moria-berget. Det
første ble bygd av kong Salomo for nesten 3000 år siden. Dette
tempel ble ødelagt av kong Nebukanesar i 586 f.Kr. Det andre templet
ble bygd av Zerubabel mellom 520 og 516 f.Kr. Dette tempel ble
fornyet og forskjønnet av kong Herodes som arbeidet på det nesten 46
år. Det var dette templet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr.
General Titus Flavius Vespasianus ville bevare templet, fordi
romerne hadde ikke noe ønske om å ødelegge hellige steder hvor de
hersket. Stort sett lot de folkeslagene holde på med sin
gudsdyrkelse og lot være å rasere deres helligdommer. Dessuten ville
et intakt tempel fortelle noe om Roms storhet, for hvis templet fikk
stå, ville det gi ekstra ære til Rom som hersket over slike
formidable skatter som templet representerte. Han bestemte seg for
at templet skulle stå urørt. Denne ordren gav han videre til sine
militære kommandanter.
Jesus eller Titus
Fra et kristent ståsted vil vi si at hvis templet ble stående, var
ikke Jesus en profet. Ja, vi ville bli nødt til å bekjenne at Jesus
ikke var Gud heller, for hvis templet ble stående, hadde han løyet
eller ikke vist bedre. Titus ville spare templet, men Jesus sa at
det ville han ikke klare. Tilsynelatende så det ut til at alt gikk
etter den plan Titus hadde lagt.
Men noe helt uforutsett hendte. Josefus Flavius forteller om
hendelsesforløpet i sin bok om den store jødiske krig. Vi skal ikke
ta tid til å gjengi denne beretning fra hans bok, men kort si
følgende: Kampene mellom de romerske soldatene og de jødiske
selotene forflyttet seg til selve tempelområdet. Det ble et
forferdelig blodbad. I forvirringen som oppsto, er det en romersk
soldat som griper en fakkel. Han står opp på ryggen til en annen
romersk soldat slik at han kan kaste den brennende fakkelen inn
gjennom et av de åpne vinduene i selve tempelbygningen. Den faller
ned på innsiden og tenner brennbart materiale. I løpet av få
minutter bryter det ut en sterk brann i templet som brer seg med
lynets hastighet. Titus, som befinner seg i nærheten og observerer
at templet brenner, griper sitt sverd og trenger frem mellom de
kjempende menn og ber om vann og hjelp til å slukke ilden, men det
er for sent. Templet brenner og Jesu ord går i oppfyllelse.
Torolf Karlsen
|
Jerusalems ødeleggelse år 70
|
